Bare litt til, så ville vi ha feiret 58-års bryllupsdag, og denne tanken brenner som ild i mitt hjerte hver eneste dag siden du dro fra meg for alltid. Hvorfor

forlot du meg alene i dette store tomrommet, midt i slottsstuene der ekkoet av din varme latter fremdeles henger igjen som et sårt minne.

Livet vårt startet i en tid da kongelige ekteskap var strengt bundet av tradisjoner, men vår kjærlighet var sterkere enn alle hoffets uskrevne regler og politiske motvinder. Du kjempet en

tapper kamp for å få meg, den enkle borgerpiken fra Vinderen, inn i ditt kongelige liv som din elskede og uerstattelige dronning.

Kong Olav sa først nei, og pressen var nådeløs, men du ga aldri opp håpet om at vi to skulle bli forent i et livslangt ekteskap. De årene med venting

føltes lange og smertefulle, men vår kjærlighet bar oss gjennom enhver storm, og til slutt stod vi der sammen i Nidarosdomen som ektefeller.

Bryllupsdagen i Oslo i 1968 var ikke bare en triumf for oss to som par, men også en seier for en moderne kjærlighet som rystet hele det tradisjonsrike kongehuset. Vi

lovet hverandre troskap i gode og dype dager, og det løftet holdt vi med hele vår sjel gjennom nesten seks tiår med plikter.

Årene rullet av sted med utfordringer, oppturer og dype sorger, men vi stod alltid støtt sammen, uansett hvilke stormer som traff det norske kongehuset fra utsiden. Du var min klippe,

min beste venn og den som alltid visste hvordan du skulle få meg til å smile selv på de mørkeste og tyngste dager.

Men helsen din begynela å svikte oss for noen år siden, og de usynlige skyggene av sykdom snek seg sakte, men sikkert inn i vår ellers så harmoniske og lykkelige hverdag.

Hjerteproblemer, infeksjoner og alderssvakhet meldte sin ankomst, og vi måtte innse at tiden vår sammen var begrenset av menneskelivets uunngåelige og smertelige skjebne og grenser.

Du kjempet som en sann konge gjennom hver eneste sykehusinnleggelse, alltid med et smil på tross av smertene, og du nektet å gi opp foran det norske folk som elsket deg.

Jeg satt ved sengen din natt etter natt, holdt din varme hånd i min, og ba til alle høyere makter om at vi skulle få beholde deg litt lenger.

Sykdommen tæret på kreftene dine, men sjelen og humoren din forble like klar og varm som den alltid hadde vært gjennom alle disse fantastiske og begivenhetsrike årene våre. Vi snakker

om alt vi hadde opplevd, fra de første hemmelige møtene i skogen til statsbesøk verden rundt, og vi lo av gamle minner som varmet oss.

Til slutt maktet ikke det slitne hjertet ditt mer, og de siste ukene ble en langsom og smertefull erkjennelse av at vi nærmet oss slutten på vår felles reise. Legene

gjorde alt de kunne for å redde deg, men skjebnen ville det annerledes, og vi måtte akseptere at din tid på jorden var i ferd med å renne ut.

Du sovnet stille inn i mine armer der på slottet, omgitt av den freden du så sårt hadde fortjent etter et langt liv i nasjonens og pliktens tjeneste for Norge.

Tårene mine rant fritt ned på kinnet ditt idet det siste åndedraget forlot kroppen din, og i det sekundet brast hele min verden i tusen usammenhengende biter.

Kunngjøringen om din bortgang sendte sjokkbølger gjennom hele landet, og folk over hele det langstrakte landet gråt åpenlyst for den folkekjære monarken som betydde så mye. Slottsplassen ble raskt fylt

opp av et hav av flammende lys, blomsterhilsener og hilsener fra mennesker som følte et dypt og personlig tap i sine egne hjerter.

Sorgen er så uendelig tung å bære alene nå som du er borte, og hver eneste krok her på slottet hvisker navnet ditt og minner meg om den vi mistet.

Jeg vet at jeg må føre arven videre med verdighet, slik du ville ha ønsket, men det føles uendelig tomt uten din trygge hånd å holde i.

Nasjonens hoder bøyer seg i dyp sorg, og selv må jeg finne styrke i de nesten seksti årene vi fikk sammen som ektepar og nære fortrolige i tykt og tynt.

Du var min store kjærlighet, min konge og min sjelevenn, og minnet om deg vil lyse som en evig stjerne i mitt hjerte til mine dager er omme.