Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.AnnonseAnnonseAnnonseAnnonseAnnonsehttps://na-foretrukket-kilde.pages.dev/

Kong Haralds barn og barnebarn løftet båren i Den røde salong og bar den gjennom salene på Slottet, mens hoffets ansatte sto oppstilt langs ruten og sluttet seg til prosesjonen etter hvert som båren passerte.

Foran gikk hoffsjefen med kongekronen hvilende på en pute, og bak båren fulgte dronning Sonja og dronning Mette-Marit hånd i hånd.

Blant dem som bar kong Harald, var også Marius Borg Høiby.

Kong Harald har vært en del av livet til Borg Høiby siden han var tre år gammel. Han har vokst opp på Skaugum med Haakon og Mette-Marit, Ingrid Alexandra og Sverre Magnus, og gjennom nesten hele livet har Harald vært bestefaren hans.AnnonseAnnonseAnnonseAnnonseAnnonse

Selvfølgelig skal han få sørge over ham, selvfølgelig skal han få være sammen med familien når den tar farvel, og selvfølgelig finnes det deler av denne sorgen som verken mediene eller offentligheten har noe med.

Men det er nettopp her kongehusets mangeårige dilemma rundt Borg Høiby igjen blir synlig.

Les også: Marius Borg Høiby (29) får delta: – Alt annet hadde vært hjerteløst

Det som skjedde på Slottet, var definert som en privat seremoni for kongefamilien og de ansatte. Samtidig fikk hele Norge ta del i den. Overføringen av kong Haralds båre fra Den røde salong til Slottskapellet var nøye planlagt, med regalier, hoffsjef, adjutantstab og ansatte ved hoffet, mens TV-kameraene fulgte prosesjonen gjennom salene og formidlet bildene direkte til hele Norge.AnnonseAnnonseAnnonseAnnonseAnnonse

Sorgen var privat, men seremonien ble offentlig.

I seremonien fikk Borg Høiby en svært synlig og symboltung plass, da han sammen med kong Haralds barn og barnebarn bar båren gjennom Slottet.

Det betyr ikke nødvendigvis at beslutningen var feil, og det er svært gode menneskelige grunner til at familien ønsket ham akkurat der. Men det var et valg, og det valget kan få konsekvenser for et skille kongehuset selv har forsøkt å trekke gjennom mange år.

Da Borg Høiby fylte 20 år i 2017, skrev Mette-Marit et åpent brev hvor hun forsøkte å definere sønnens posisjon, etter mange år hvor han hadde vokst opp tett på den framtidige kongen og sine kongelige søsken, men uten selv å ha noen tittel eller plass i arverekken.

«Marius har alltid hatt en rolle som har vært vanskelig å definere i det offentlige rom», skrev hun.

Så kom den prinsipielle avgrensningen:

«Han skal ikke ha en offentlig rolle og er ikke en offentlig person.»

Det var et forståelig ønske fra en mor som ville beskytte sønnen sin, men formuleringen beskrev samtidig en utfordring som kongehuset aldri helt har klart å løse: Marius Borg Høiby er ikke medlem av kongehuset, men han er medlem av kongefamilien. 

Les også: Derfor var ikke Marius til stede

Dette ble enda tydeligere under straffesaken mot Borg Høiby. Kongefamilien valgte å trekke en klar grense mellom det som tilhørte rettssystemet, og det som tilhørte familien. Straffesaken måtte gå sin gang i domstolene, Borg Høiby måtte svare for seg som enhver annen tiltalt, og kongefamilien skulle ikke kommentere anklagene eller bevisførselen.

Samtidig sluttet han selvfølgelig ikke å være Mette-Marits sønn, Haakons stesønn eller broren til Ingrid Alexandra og Sverre Magnus. De fulgte han også opp med faste besøk i fengselet og nå soner han på Skaugum.

Det er også lett å forstå.

Men nettopp på grunn av straffesaken blir valget om å gi Borg Høiby en så sentral plass i en TV-overført kongelig seremoni mer komplisert enn det ellers ville vært.

For denne historien handler ikke bare om Borg Høiby og kongefamilien.

Den handler også om de fornærmede i straffesaken, som har måttet stå i en omfattende og belastende offentlig prosess rundt svært alvorlige forhold, samtidig som kongefamilien har trukket et tydelig skille mellom straffesaken, som rettssystemet skulle håndtere, og Borg Høiby som en del av familien.AnnonseAnnonseAnnonseAnnonseAnnonse

Det er ikke vanskelig å forstå dersom noen av dem reagerer på å se Borg Høiby få en så sentral plass i en TV-overført kongelig seremoni, omgitt av hele den symbolske kraften som følger med Slottet, kongekronen, rikssverdet og den tidligere kongens båre.

Det betyr ikke at de fornærmedes mulige reaksjoner skal avgjøre hvem som får delta når kongefamilien sørger, og det betyr heller ikke at Borg Høiby skal fratas retten til å ta farvel med mannen som har vært bestefaren hans gjennom nesten hele livet.

Men dette perspektivet kan heller ikke avfeies. For når en families private sorg gjøres til en offentlig kongelig seremoni, oppstår det også en offentlig side ved beslutningene som tas.AnnonseAnnonseAnnonseAnnonseAnnonse

Det blir vanskeligere for kongehuset å fastholde et absolutt skille mellom det private og det offentlige. Når er Borg Høiby et privat familiemedlem, og når blir han en offentlig del av kongefamiliens virksomhet? Spørsmålet blir særlig relevant når kongefamilien selv velger å gi ham en synlig plass.

Les også: Ingen andre begravelser i Oslo når kong Harald gravlegges

Dette er større enn spørsmålet om én båreprosesjon. Borg Høiby har ingen kongelig tittel, ingen plass i arverekken og ingen offisielle oppgaver på vegne av kongehuset, men han er samtidig sønn av dronningen, stesønn av kongen og bror til den framtidige dronningen.AnnonseAnnonseAnnonseAnnonseAnnonse

Derfor blir spørsmålet om hvor grensen mellom familie og institusjon skal gå, en av de vanskeligste utfordringene kong Haakon har arvet.

Han skal kunne beskytte familien sin og være stefar for Borg Høiby, uavhengig av at han nå er blitt konge, samtidig som han har overtatt ansvaret for en offentlig institusjon hvor tillit og åpenhet er avgjørende.

Det menneskelige valget er lett å forstå. Det offentlige valget kan diskuteres.

For kong Haakon må framover trekke en vanskelig grense mellom hva som er privat og offentlig for kongefamiliens medlemmer, spesielt i situasjoner hvor den private familien og den offentlige institusjonen møtes.

Hvor den grensen skal gå, er Haakons valg.https://na-google-discover.pages.dev/