Til minne om Olaf Tufte, den norske olympiske rolegendet som gikk bort tirsdag 21. juli, publiserer Row360 dybdeintervjuet «Olaf Tufte – Det siste kapittelet?» på nytt. Tufte snakket med Rachel Quarrell i 2020, da han forberedte seg til sitt syvende og siste OL, det utsatte Tokyo-OL som ble arrangert i 2021 i Tokyo, Japan.

Den levende norske legenden Olaf Tufte er ikke den eneste roeren over 40 år på vei til OL i 2020, men han har konkurrert lengst: 24 av de siste 25 sesongene, med bare ett «friår» i 2013, hvorpå han bestemte seg for å vende tilbake til idretten. Siden den gang har hverken den repetitive hverdagen, varierende resultater eller det faktum at han var gammel nok til å være faren til store deler av resten av det norske landslaget, avskrekket ham. Så hva er det som har holdt ham roende så lenge?

Tufte er høy, fysisk sterk og vanvittig godt trent, og det kryr av historier om hans selvpålagte ekstra «treningsregime» — vedhugging og bæring av tunge sekker rundt på familiens gård etter lange timer på vannet. Men øynene hans skiller seg ut: Det er en gnistrende årvåkenhet i dem som matcher hans usvanlig aktive, ivrige og selvbevisste holdning, selv til roer å være. Å snakke med ham for Row360 gir et lappeteppe av historier og analyser — øyeblikksbilder som avslører motivasjonen til en mann som har dedikert livet sitt til en idrett han i utgangspunktet aldri hadde til hensikt å drive med.

I tenårene var Tufte en motocross-fanatiker som drønnet rundt på gjørmete baner på lette motorsykler, på vei mot en karriere som profesjonell utøver. Men i motsetning til lagkameratene som dro utenlands for å trene om vinteren, måtte Tufte bli igjen hjemme for å jobbe på familiens gård i Horten, en liten by og landsbygd i Sør-Norge. Siden han kjente noen juniorer i Horten Roklubb fem minutter fra huset sitt, dro han dit for å holde seg i form på roapparatene og med vekter.

– Etter tre uker på roapparatet begynte jeg å slå roerne, inkludert noen av de beste gutta i Norge, forklarer han. – Da sommeren kom, sa treneren «vi trenger deg i båten», og jeg sa «jeg er ingen roer, jeg har ikke tid til roing, jeg må drive gård og jeg vil drive med motocross».

Problemet var at treneren manglet en mann i en god juniorfirer som hadde som mål å vinne norgesmesterskapet. – Han spurte om jeg kunne hjelpe ham i et par måneder, og så skulle jeg få gå, sier Tufte med en liten klakkende distinguished latter. – Det var oppdraget mitt — å hoppe i båten og hjelpe gutta med å ta gull i NM. Min første gang på vannet var 2. april 1994. Det er 25 år siden.

Kvartetten med den helt ferske roeren vant norgesmesterskapet, det skandinaviske mesterskapet og ble behørig sendt til junior-VM, hvor de kom på sjetteplass.

– Året etter var det en ledig plass i den norske U23-dobbeltfireren (BM4x), og noen sa «det er en sprø fyr lenger nede ved kysten, han er sikkert i hvert fall sprek nok hvis dere klarer å lære ham å ro dobbeltsculler».

Så i juli 1995 konkurrerte den 19 år gamle nybegynneren Tufte i en norsk dobbeltfirer som sikret ham hans første medalje — et sølv — i U23-Nations’ Cup. Han vendte aldri tilbake til konkurransemotocross.

Året etter fikk han sin første smak på OL-opplevelsen, med en åttendeplass i Atlanta 1996 i firer uten styrmann. Deretter fulgte en forutsigbar utvikling for en ung utøver som ennå ikke ble ansett som en teknisk finskåret båtfører. – I denne perioden var jeg den beste fyren på alle fysiske tester — på apparatene og maskinene var jeg overlegent best allerede. Men på vannet var Fredrik [Bekken] bedre enn meg.

Bekken fikk plassen i singlesculler, og Tufte sirkulerte rundt i ulike mannskapsbåter, bortsett fra sin første singlesculler-konkurranse under verdenscupen i München i 1998, da Bekken var opptatt med å teste ut alternativer for dobbeltsculler. Tufte rodd alene og kom på fjerdeplass bak Jamie Koven, Vaclav Chalupa og Ibrahim Aly — alle betydelige ro-talenter — og slo to andre stjerner i form av Andris Reinholds og Luka Spik.

Under VM i 1998 ble Tufte plassert tilbake i firer uten styrmann (M4-), mens Bekken rodde singlesculler og sølvvinner-kombinasjonen i M2x fra 1997, Kjetil Undset og Steffen Størseth, ble gjenvalgt. – Jeg var så forbannet, jeg var så sint. Jeg mente at jeg burde hatt en plass i den dobbeltsculleren, fordi jeg var fysisk bedre enn begge to og slo dem i singlesculler, sier Tufte. Han kom på 6.-plass, Bekken på 7.-plass, og dobbeltsculleren tok sølv igjen.

– Sannsynligvis er det en av grunnene til at jeg lyktes til slutt, fordi jeg brettet opp ermene og tok enda mer kontroll over min egen trening og mine egne mål — «vil du virkelig bli god, eller vil du bli skjøvet rundt hver gang en trener trenger en ny fyr?». Jeg husker at jeg kom hjem til klubbtreneren min etter VM i 1998, og jeg sa til ham: «Neste år kommer gutta til å stå i kø og be meg om å ro med dem. Jeg skal knuse dem, og de kommer til å tigge om plassen min i båten». Neste år var jeg utrolig godt trent, jeg vant alt gjennom hele våren, og endte opp i dobbeltsculler sammen med Fredrik.

I to år gikk Bekken og Tufte aldri av FISA-pallen. De sanket verdenscup-edelt metall sammen med en VM-bronse (1999) og OL-sølv (2000). – Jeg tror det sannsynligvis er det beste som har skjedd meg ro-messig, fordi [Bekken] var den personen som lærte meg mest om selve åretaket. Innen to år var jeg virkelig god.

Etter Sydney ble Tufte sjokkert da tilnærmet hele det norske landslaget la opp, inkludert Bekken, noe som etterlot ham med bare ett alternativ. – Jeg var 24 år gammel og plutselig var jeg den eldste fyren på laget. Med to medaljer fra VM og OL i dobbeltsculler var jeg mer eller mindre førstemann til å ta singlesculleren.

Han var også irritert over den tapte muligheten da Slovenias olympiske mestere Luka Spik og Iztok Cop (uttales «tsjop») bestemte seg for ikke å ro dobbeltsculler i 2001.

– Jeg ga alltid [Bekken] tøff kjeft fordi jeg mener vi kunne vunnet i dobbeltsculler i 2001. Jeg ga ham tyn helt opp til den dagen jeg vant singlesculler [under VM i 2001]. Jeg snakket faktiske med Fredrik dagen før finalen, for han er en god venn. Jeg sa «ok din jævel, du kostet meg gullmedaljen fordi vi ville ha vunnet dette løpet, nå må jeg gjøre det selv og så får vi se hvordan det går». Jeg tror egentlig ikke jeg var forberedt på å vinne singlesculler det første året i det hele tatt. Hodet mitt var bare innstilt på «grip sjansen og kjør på så hardt du kan». Det var et utrolig jevnt løp, et av de beste.

Den spektakulære VM-finalen i Lucerne i 2001 endte med at han, sølvvinner Cop og tredjemann Chalupa var bare 0,3 sekunder fra hverandre, og førte sannsynligvis til at 1996-mesteren Xeno Müller, som kom på femteplass, la opp. Det var også nok et vendepunkt.

– Da jeg startet med singlesculler var det litt mer rivalisering mellom roerne. Men Iztok og jeg var allerede blitt venner. I singlesculler endte vi opp med å prøve å drepe hverandre i semifinalen, men da vi rodd ned etterpå, snakket vi sammen og lo. Jeg endte opp med å være forloveren til Iztok, vi begynte å trene sammen, dra på ferie sammen, og til slutt ble alle gode venner. Roing er én stor familie.

Det er ingen urimelig påstand: Før 2001 omstilte sjeldent de beste singlescullerne seg sosiale utenfor regattaene. Det tette vennskapet mellom Tufte og Cop vokste inn i et tett sammenknyttet M1x-miljø på toppnivå. Siden den gang har verdens beste roere rodd «Great Eight»-mannskap sammen ved arrangementer som The Head Of The Charles Regatta, startet tradisjonen med å løfte vinneren på skuldrene til sølv- og bronsevinnerne, og pushet hverandre ved å arrangere felles treningssamlinger i sine respektive hjemklubber.

Dette er typisk for den svære nordmannen: Han liker å gjøre andre glade, og hans blanding av aktiviteter er nøkkelen til at han har fortsatt å glede seg over roingen. – Jeg kunne sikkert hatt en eller to medaljer ekstra, og kanskje vært litt bedre, hvis jeg ga roingen 100 % hele tiden, men da hadde jeg ikke holdt ut. Jeg elsker roing, men det er mer i livet enn bare roing. Noen ganger gjør jeg for mye, ja jeg vet det, men jeg elsker å gjøre ting, jeg elsker å få ting til å skje, jeg elsker å hjelpe folk. Det er derfor folk fortsetter å ringe meg, jeg har utrolig vanskelig for å si nei. Det er ikke noe fint ord, «ja» er et mye bedre ord.

Han planlegger å prøve å si «nei» oftere i oppkjøringen til Tokyo for å gi seg selv mer hviletid.

Tuftes aktiviteter utenfor roingen spenner fra å være brannmann og oppnå tider nær landslagsnivå i langrenn, til modelloppdrag og drift av sitt eget klesmerke. Dette er mannen hvis bestemor lærte ham å svinge øksa og bruke saga da han var 4–5 år gammel, mens han hugget ved på gården — en gård han nylig har utvidet med en arrangementsvirksomhet som arrangerer bryllup og Olaf-sentrerte teambuilding-kurs. Ikke rart at kona hans ba ham gå tilbake til roingen etter at han tok et sabbatår i 2013: Han er konstant i aktivitet.

– Og etter ett år fri med det som skulle være en normal jobb, fant jeg ut at jeg ikke liker å gå i møter med mange folk som ikke klarer å bestemme seg for noe og bare drikker kaffe og spiser tørre kjeks, forklarer Tufte.

Norges svar på Sir Steve Redgrave har personlig vunnet 12 % av landets medaljer i de siste fem sommar-OL, og har vært ettertraktet i nettverkssammenhenger, ikke bare personlig, men også for Norges Roforbund.

Man skulle kanskje tro at en mann som bare har hatt én sesong borte fra idretten er utrolig frisk, men han har ganske enkelt trent seg gjennom problemene. Han har gjennomgått kneoperasjoner to ganger, slitt med en alvorlig ryggskade høsten 2003, og ble diagnostisert med astma i 2005, noe som begrenset treningen hans på veien til å forsvare singlesculler-tittelen i Beijing. Dette kan til en viss grad forklare medienes rykte om at han «alltid leverer på den store dagen».

Da de sviktende resultatene ser ut til å skyldes alder — 6.-, 4.-, 6.-, 9.- og 14.-plass i årene 2009–2014 — skyldtes de mest sannsynlig en uoppdaget infeksjon i kroppen som han gikk med i flere år. – Legen min sa: «Du er bare gammel nå, du må slappe av», sier Tufte med et uimponert snort, – men det var først i 2013 de oppdaget at jeg hadde trent med feber i kroppen og at kroppen min ikke var OK.

Det var ikke før i 2015 at legene fikk ordentlig kontroll på problemet, noe som førte til at Tufte fant tilbake til formen med EM-bronse og fjerdeplass i VM i oppkjøringsåret til Rio — en av hans stolteste prestasjoner. – Etter semifinalen i 2015 snudde jeg og rodd ned til brygga, og publikum — venner, folk fra andre land, kommentatorer — jublet for at jeg hadde kvalifisert meg til finalen og sikret OL-plassen. Det var et av mine største minner noensinne innen roing, fordi jeg virkelig følte at de ønsket at jeg skulle nå den finalen og at de ville ha meg med til et nytt OL.

Han ga til slutt fra seg singlesculler-plassen i Rio og gikk over til dobbeltsculler for å vinne bronse sammen med Kjetil Borch (som var verdensmester i M2x i 2013), mens Borchs makker fra 2013, Nils Jakob Hoff, kom på 11.-plass i singlesculler. – Jeg kunne rodd singlesculler hvis jeg ville, men i hodet mitt hadde vi en bedre sjanse til å vinne gull i dobbeltsculler. I Rio tror jeg ikke jeg ville vært i god nok form til å vinne [M1x] fordi gutta var så utrolig gode. Jeg ville sannsynligvis klart å ta en medalje, men jeg mente at det å vinne i singlesculler var vanskeligere enn i dobbeltsculler.

Borch og Hoff var ti av de yngre norske roerne som dro nytte av Tuftes etablering av «Team Tufte» for å utvikle landslaget. – Drømmen var å vinne gull i OL, og målet var å skape den raskeste dobbeltsculleren på banen, sier Tufte.

Finalen gikk ikke helt etter planen på grunn af vind og bølger som gjorde ethvert løp på banen i Rio de Janeiro til en ren overlevelsesøvelse. Som Tufte uttrykker det, «dret han og Borch seg ut i starten i bølgene», og befant seg i en situasjon der de rodde svært dårlig kort tid etter start, mens de regjerende verdensmesterne, Sinković-brødrene, lå langt foran dem.

– Etter 200 meter måtte jeg ta en lynrask avgjørelse: Enten fortsetter vi slik og ender på femteplass, eller så må jeg drepe denne rytmen og starte helt på nytt. Så jeg snudde meg halvveis til Kjetil og sa «rolig, ta det helt med ro», og tok frekvensen ned til rundt 30 slik at vi fikk kontroll på det. Vi tapte 5 sekunder de første 500 meterne, men fra det tidspunktet rodd vi 2,7 sekunder raskere enn Sinković-brødrene på vei mot målstreken. Nesten raskest av alle, altså.

Tuftes kalde og erfarne hode hjalp også til tidligere i uken. – Vi var ganske nære i semifinalen ved å ta skrekken på Sinković-brødrene, men jeg bestemte meg for ikke å gjøre det. Jeg prøver ikke å være kjekk og kjekk eller noe — i den semifinalen rodde vi ganske bra, men vi spurtslo ikke mot målstreken. Kjetil var forbannet på meg etterpå og sa: «Hvorfor i helvete kjørte vi ikke på, vi kunne tatt dem og vist dem at vi var bedre?».

– Jeg sa til ham at det er nøyaktig derfor vi ikke gjorde det: Jeg vil ikke vise dem at vi kan. Jeg vil ikke bruke opp all energien min i dette løpet når vi allerede er klar for finalen. Jeg er ikke sikker på om jeg tømmer tanken helt, at jeg klarer å fylle den opp igjen før finalen, for jeg er ikke 22 år lenger. Og grunn nummer tre — dette blir din første OL-finale, og jeg vil ikke at du skal gå inn der som favoritt med alle mediene hengende over deg og spørre hvordan det føles å være den raskeste båten. For meg er dette den perfekte match: Vi er fortsatt sultne, vi jager dem fortsatt, og de tror de har oss, så det er den rette måten å gjøre det på.

Resultatet: En bronsemedalje på tross av den rotete starten, Tuftes fjerde pallplassering i seks OL på rad, og Borchs første.

Nå sitter han som taktsetter i prosjektet med den norske dobbeltfireren, som ble ansett som uttakskomiteens beste mulighet for Tokyo uten Borch, som nå er en av verdens fremste eksperter i singlesculler. Tufte var ikke helt enig og følte det var en risiko ettersom gruppen ikke hadde noen reserveutøvere, men han har lagt sin betydelige motivasjon og erfaring bak prosjektet nå.

Norge kom på fjerdeplass i VM-semifinalen i 2019 og mislyktes akkurat med å ta igjen det slitende kinesiske laget. – Vi var utrolig skuffet etter den semifinalen — jeg taper ikke spurter, jeg hater å tape spurter. Hvis du kommer til finalen kan du slippe deg løs og bare se hva du er laget av. Men vi måtte opp mot verdensmestere, olympiske mestere og verdensrekordholdere i den B-finalen der det bare var to plasser igjen [til Japan] — det er det verste scenariet å være i. De unge gutta måtte løfte meg opp etter det, jeg var klar til å bare dra hjem og være bonde, tilstår Tufte.

Han betalte dem tilbake to dager senere da B-finalen ble forsinket på grunn av en rotete kommunisert avgjørelse fra FISAs rettferdighetskommisjon om å endre banene på grunn av sidevind. – Jeg er veldig stolt av gutta. Vi holdt nesten på å kollidere med en av dommerne, kranglet med ham og skiftet nummerskilt. Men gutta holdt hodet kaldt i båten, lyttet til hva jeg hadde å si, og jeg er stolt av det jeg klarte å gjøre.

De slo britene, vant B-finalen og sikret billetter til Tokyo. Det gir Tufte flere dager til å gjøre det han elsker. – Med en gang båten begynner å bevege seg, og du begynner å kjenne flyten i den, er det ingenting som slår den følelsen når du kjenner harmonien mellom det du legger ned i vannet og det du får ut. Båtens gli på vannet, og hvordan båten slipper vannet og skyter fremover. For meg spiller det ingen rolle [om det er dobbeltsculler eller enåre], jeg elsker ganske enkelt hele oppsettet og følelsen du får når du klarer å dra noen skikkelig gode tak.

Og når ser han for seg å gi seg med konkurranseroing? Svaret kommer umiddelbart og uventet klart. – Min plan er at jeg slutter å ro på konkurransenivå den 28. juli 2020 — dagen for dobbeltfirer-finalen i Tokyo.

Bør vi være skeptiske? – Jeg vil sitere en annen roer, sier han. – Hvis du ser meg i en konkurransebåt etter 28. juli 2020, kan du skyte meg.

Da vi legger på telefonen, lurer jeg på om han husker hvordan den historien endte…

Familien bekrefter: Olaf Tufte døde av akutt hjertestans